Ukene i Addis gikk veldig fort. Det var påske-konferanse (som en møteuke) i kirka, så vi var der hver eneste dag. Faktisk talte Temesgen tre ganger i løpet av påskeuka. En av dagene fikk han spørsmål om å tale etter at vi kom til kirka. Uansett så var det godt å delta på møtene, og det var godt å kunne lytte til evangelisk forkynnelse. Høydepunktet var natt til påskedag. Tradisjonen i Etiopia er at folk samler seg i kirka påskeaften, og er sammen og feirer Jesu oppstandelse hele natten. I kirka vår var 4-5000 mennesker samlet. Det var en stor opplevelse. Lovsang, taler, bønn og korsang var programmet. Natten var delt inn i tre – med tre møteledere, og ulikt program for de tre delene. Programmet bygde seg opp mot daggry. Da ljomet lovsangen i kirka, for Jesus har stått opp. Avslutningsvis gikk vi alle ut, syngende: ”Han har stått opp”. Utenfor kirka var det et kort program ved foten av et kors. Den mørke morgenen ble opplyst av tusenvis av stearinlys som folk hadde tent. På vei hjem gikk folk sammen i grupper, og sangen lød langs med veien: ”Han har stått opp”.

Det var også veldig kjekt å treffe igjen familie og venner. Vi benyttet anledningen til å treffe mange av våre venner. Temesgen var og forlover i et bryllup den siste helga vi var der. Ellers så gikk dagene stort sett med til å ordne med praktiske ting (handling ol) for prosjektet her i Jinka. Plutselig var tiden i Addis over, og vi vendte snuten tilbake til Jinka.

På veien tilbake til Jinka begynte jeg å kjenne på smerter i magen. Vi kom oss vel frem til Jinka, men smertene var fortsatt ikke forsvunnet helt. Etter noen dager med litt frem og tilbake endte jeg på operasjonsbordet, med diagnosen blindtarmbetennelse. Jeg var i kyndige hender – norsk kirurg, etiopisk lege som assisterte og finsk anestesisykepleier. Alt gikk veldig bra, og nå er jeg god som ny igjen! Både Temesgen og jeg merket Guds nærvær på en helt spesiell måte disse dagene. Det var stressfylte dager, men mye spenning i kroppen for oss begge. Selve operasjonen er ikke noen veldig stor sak. Men det som gjorde det litt mer komplisert er at jeg er gravid. Takk til Gud – alt gikk bra både med barnet og med meg.
Temesgen og jeg gleder oss stort over at vi venter barn! Vi er nå rundt fire måneder på vei, og ser med spenning og glede frem mot oktober når barnet har meldt sin ankomst. Jeg har begynt å kjenne det vesle nurket sparke og bevege seg inne i meg. Det er en helt ubeskrivelig fantastisk opplevelse. Ennå er det ikke så sterke bevegelser, men det er i alle fall liv! På grunn av barnet som kommer, blir vår planlagte ferie i Norge forlenget ganske mye. I stedet for å tilbringe kun august måned i Norge, ser det ut til at vi nå blir der i rundt fire måneder. Vi gleder oss til å komme til Norge, til å kunne tilbringe tid med familie og venner, og vi gleder oss til at Temesgen skal få se dette landet. Høydepunkt blir det og å feire Temesgen’s brors bryllup i Oslo, og å få treffe vår nye niese eller nevø (Lillebror og webmaster for hjemmesida mi skal bli pappa i begynnelsen av juli). I tillegg planlegger vi bryllupsfeiring for oss i Norge. Så vi har mye å se frem til! Vi går riktignok glipp av millenniumsfeiring i Etiopia i september, men vi planlegger å ta feiringen sammen med venner i Stockholm i stedet.

Etter den noe dramatiske ankomsten til Jinka, så har ting nå roet seg ned. Jeg er tilbake i arbeid for fullt, og Temesgen blir mer og mer travel og etterspurt. På sykehuset er det fortsatt veldig mange utfordringer. Det er lite attraktivt for både leger og sykepleiere å jobbe her (dette i følge etioperne selv). Derfor er det stor utskiftning av personal. Nå har nettopp fire-fem av sykepleierne reist herfra, deriblant matron (oversykepleier). Det betyr at en del av arbeidet som er satt i gang igjen må bygges opp på nytt. Det positive på legesiden er Yared (som jeg nevnte i forrige fellesmail) som fortsatt jobber trofast på kirurgisk avdeling. Han er en flott lege, og en flott og god person.
Temesgen underviser nå på studentlaget her hver eneste uke. Det er en flott gjeng på 2-300 ungdommer som samles hver onsdag til lovsang, bønn og undervisning. Dette er den eneste videregående skole (9. – 12. klasse) i hele sør-Omo, og det kommer folk hit fra de aller fleste stammene i området. Vår bønn er at vi får være med og forkynne kallet til misjon i hjertene til disse unge jenter og gutter, og at de kan gå tilbake til sine stammer og landsbyer og forkynne evangeliet der. På den måten vil arbeidet vi får være med på her kunne være med og spre Guds ord til mange flere mennesker enn vi selv ville ha greid å nå. Dessuten ser vi de store utfordingene med språkbarrierer, dersom vi selv skulle reise til de ulike stedene... Ikke bare språket er annerledes, men også måten å forstå på. Mens vi med vår vestlige utdannelse og oppdragelse analyserer og organiserer stoff for å forstå det, vil folket her forstå mer gjennom historie fortelling. Dette fikk Temesgen se veldig tydelig mens han underviste bibelskoleelevene. Den dagen han begynte å fortelle bibelhistorien fra begynnelse til slutt (de store linjene) så han at elevene greide å følge med på det han sa. Frem til da slet han veldig med å legge frem stoffet på en mer akademisk måte. Men det nådde ikke inn til dem i det hele tatt. Så her er det altså bibelhistorier, og tolkningen av dem som teller. Det er ganske uvant for oss, men vi tror at folket som selv er oppdratt med en slik forståelse, lettere vil kunne bruke denne metoden i forkynnelse og undervisning. Derfor er det så viktig at de får god og grundig opplæring i Guds ord.

Med dette vil vi avslutte dette brevet. Det ble en lang oppdatering her fra oss! Tusen takk for forbønn og til alle som husker på oss og støtter oss på ulikt vis! Vi ønsker dere alle Guds rike velsignelse!

Bønneemner:

•    Temesgens visum til Norge (han trenger litt lenger visum enn bare turistvisum)
•    Personalsituasjonen på sykehuset
•    Arbeidet blant studentene her i Jinka – be om at Guds kall må nå inn i hjertene til alle studentene

Mange hilsener fra Temesgen og Ragnhild